Når ingenting skjer.

Våre sikkerhetsløsninger for næringslivet er så innovative at de har fått en av Norges største krimforfattere til å se på samfunnet med litt andre øyne.

Når det går an å sørge for at innbrudd og brann ikke skjer, og skaden hindres før den oppstår
- hva skjer da?

Les "Stille i byen", en krimnovelle der ingenting skjer. Skrevet av Knut Faldbakken.

Stille i byen

- en krimnovelle der ingenting skjer

LYDBOK E-BOK
Hør som lydbok
1 / 5

Det var dårlige tider for Edna og Alfred. De siste par hundrelappene var blitt spent på kebab og røyk. Nå hadde de søkt ly i buss-skuret i Vangsveien og nøt det siste varme måltidet de hadde utsikt til på lang tid.

- «The last supper …», bemerket Edna i et forsøk på å fange et glimt av humor i elendigheten. Hun hadde papiret i orden fra ungdomsskolen og kunne litt engelsk.

- Ja, det skulle smakt med litt suppe i denne kulda.

Med Alfred var det mer tvilsomt når det gjaldt utdannelsen.

Det var egentlig ganske okei i buss-skuret. En eller annen med sær sans for humor hadde innredet der med sofa, et lite salongbord og litt ekstra stuepynt som ingen hadde revet ned ennå. Det var tross alt ikke så lenge siden juleklokkene ringte. Klokkene ringte for Edna og Alfred også, men litt på en annen måte. De var blakke, uten jobb, de lå etter med betalingen på den trange kjellerhybelen de leide, og på en eller annen måte – det fantes jo mange måter – hadde de gjort seg upopulære hos NAV. Edna hadde gjort seg ferdig med kebaben sin. (Hun var både høyere og bredere enn Alfred og trengte mer mat). Hun slikket de siste smulene av papiret, danderte den julebroderte puta bak korsryggen og tente en røyk.

- Det var noe annet i fjor på disse tider. Da hadde vi det på G, da, Alfred, husker du?

- Det var etter det brekket på Super’n her oppe på Ridabu, det?

- Akkurat. Da jeg visste hvor nøkkelen til bakdøra lå, som betjeningen brukte når de skulle ut og ta seg en røyk.

- Det var bare å låse seg inn og gi bengen i alarmen, dem bruker jo tjue minutter på å få ræva i gir der nedpå Vaktselskapet! Alfred ble rent lystig i stemmen bare ved tanken. – Tre kasser øl og to bæreposer med røyk fikk vi med oss, og ingen ante at det var oss!

- Vi møtte blålysa da vi dro nedover igjen! Edna godtet seg. – Jeg hadde lånt Hiace’n til onkelen min, han fiksa falske nummerplater. Ja, det var tider!

Alfred la fra seg den halvspiste kebaben i pynteskåla på bordet.

- Jeg fikk lyst på en øl, jeg, Edna. Kan vi ikke prøve oss på den bakdøra en gang til, ‘a?

- Det går nok ikke, det, Alfred.

- Det gikk da i fjor?

- Edna ristet irritert på hodet, rettet seg opp og stumpet røyken i restene av Alfreds kebab. – Tidene forandrer seg, skjønner du. Nå får dem kloa i deg før du egentlig rekker å få gjort noe gærn’t!

- Åssen går det an, da?

- Teknologi, Alfred. Nå ser og hører dem alt.

- Alt?

- Sånn er det blitt.

- Nesten som på film, da?

- Verre enn på film, Alfred. –Dette er virkeligheta. Det var ikke noe mer å si, så ingen av dem sa noe på en stund.

2 / 5

Klokka nærmet seg elleve, og de to satt ennå i buss-skuret og fulgte med på trafikken. Egentlig var det ikke så mye trafikk i Vangsveien denne kvelden, det var faktisk uvanlig stille. Eller kanskje de fikk det inntrykket fordi de vanligvis ikke satt ute på fortauet sent på kvelden og fulgte hver enkelt bil med øynene. Som regel hadde de penger til en halvliter på et sted hvor de ikke ble nekta – det varierte. Og så hadde de jo kjellerhybelen på Bondesvea. Men nå var de helt nedstøva blakke, og husverten hadde truet med å kaste dem ut om de viste seg på trappa igjen uten cash.

- Det er så lite trafikk at en nesten begynner å savne blålysa, mumlet Alfred.

Det begynte å bli kjølig. Buss-skuret ga ly for trekken som alltid sto oppover Vangsveien fra Mjøsa, men det hjalp ikke stort på trivselen. Dessuten hadde kebaben aktivert tørsten. Særlig var det ille for Alfred som var den tørsteste av dem.

- Det hadde virkelig smakt med en øl, nå, Edna.

- Og hva hadde du tenkt å gjøre med det, da, Alfred?

- Nei, jeg veit ikke … Du sier jo at det ikke er mulig å få gjort no’ brekk lenger, så …

Han så bedende på henne. Som vanlig stolte han på at hun satt inne med løsningen på problemet.

Hun hadde tent den nest siste røyken, satt bakoverlent og blåste røykskyer opp i taket. Så bøyde hun seg, hanket den store vesken sin opp i fanget, rotet en stund i den før hun fant det hun lette etter, en halvliters ølboks som hun holdt opp foran fjeset til Alfred.

- Her får du ølen din. Det er den siste. Nå er det din tur til å finne på noe.

- Takk skal du ha, Edna!

Han trakk utålmodig i ringen, skummet sprutet, han slikket fingrene før han satte boksen for munnen og svelget dypt og lenge. Edna fulgte hver bevegelse oppmerksomt.

- Nå …?

- Du mener jeg skulle finne på noe nå ...?

- Akkurat nå, ja. Her kan vi ikke bli sittende stort lenger.

Alfred tok seg en ny slurk, han drakk langsommere nå, liksom mer ettertenksomt.

- Du Edna, jeg tror faktisk jeg kom på noe …

- Å ja?

- Det vi trenger mest nå, er tak over hue, ikke sant?

- Det kan du si.

- Jeg vet et sted vi kan ta inn på. I hvert fall for i natt.

- Et hotell, da? Eller et pensjonat, da? Hun hørtes absolutt ikke overbevist ut. – Hvem tror du vil ta inn sånne som oss, da? Seint på kvelden? Som ikke en gang kan betale?

- Det ligger et rett bortafor her. Alfred viftet med tommelen i retning av den høye, svarte bygningen som ruvet ved siden av rundkjøringen bare tjue-tretti meter unna. Politihuset.

- Hos purken? Er du blitt spenna gær’n?

- Du sa jo sjøl at det ikke er stort for dem å gjøre lenger, etter at «teknologien» liksom hadde overtatt.

- Okei. Og hva så, da?

- Da har de sikkert noen venteceller ledig.

3 / 5

Han fikk et rent henført uttrykk i ansiktet:

- Tenk deg det, ‘a, et lite, godt oppvarma, nyvaska rom, varmt og kaldt vann, reint sengetøy. Gratis frokost …!

- Du fabler. Hvordan skulle vi komme oss inn på ei ventecelle? Vi er jo ikke blitt taua inn for noe, Alfred!

- Det kunne vi bli.

- Åssen da?

- Vi bare går bort og banker på, og så tilstår vil.

- Tilstår? Hva da?

- Hva som helst. Et eller annet. Vi har da en del å ta av, vi, Edna. Tenk etter ‘a!

- Jeg tror det har rabla for deg, jeg, Alfred. Her har du og jeg brukt halve livet på å komme oss unna purken, og så vil du …?

- Jeg savner dem faktisk, jeg … Alfred stirret lengselsfullt etter en eldre Volvo som ga gass gjennom rundkjøringen, fikk kontrollert sladden og styrte trygt videre utover mot Midtstranda.

- Noen av dem er faktisk ganske hyggelige å prate med. Ingen andre av dem vi treffer er så interesserte i oss, liksom.

- Det er fordi de må snuse opp ting for å få målt ut mest mulig straff, det. Er du blitt helt bløt? Vil du bli bura inn, eller …?

- Det hadde kanskje ikke vært så gærn’t akkurat nå, når du tenker over det. Sånn omtrent fram til bortimot påsketider …

Politibilen nærmet seg som på signal, saktnet farten, svingte inn og stoppet foran buss-skuret. Føreren senket vinduet. De kjente ham igjen, han kjente sikkert igjen dem også. Det var betjent Frank Storstein, på gata kalt «Frankenstein», en kraftig kar som kunne gå temmelig håndfast til verks om noen fikk ertet ham opp, og det skulle ikke så mye til. Ved siden av ham satt Tom Lavik, en småvokst, slank, nesten tynn figur med stikk motsatt gemytt og en utpreget sans for humor – en heller sjelden forekomst i etaten. Han hadde fått tilnavnet «Latterskrika».

- Hei, dere to, buldret Frankenstein. – Dere ser ut som dere har slått leir her i buss-skuret. Det går ikke, det, vettu.

- Vi tilstår! pep Alfred før Edna fikk stoppet ham.

- Tilstår, hvafornoe da?

- Alt det du sa. At vi hadde tenkt å slå leir her.

- Det ordner seg det, vettu, Alfred. Om dere bare tar med dere pikkpakket og kommer dere avgårde. Og jeg mener nå!

- Okei, da, svarte Edna. Hun skulle til å reise seg, da Alfred hauket igjen:

- Det er mer! Vi … jeg … har mer å tilstå, jeg.

- Det var da svært, da. Få høre?

- Å nyte alkohol på offentlig sted, for eksempel.

- Du mener, dere sitter her og drekker? Nå virket det som Frankenstein begynte å bli interessert.

- Ikke jeg ihvertfall! skjøt Edna raskt inn.

- Hvor er flaska da?

- Ikke flaska. Ølboksen. Der …! Alfred pekte mot det vesle salongbordet hvor skåla med restene av kebaben sto med to sigarettsneiper i, pluss den tomme boksen.

4 / 5

- Sikkert at denne er din, da?

- Bomsikkert.

- Og det er bare én …?

- Ikke mye til fyllekule, kniste Latterskrika.

- Den sto her da vi kom. Edna var raskt ute igjen.

- Det er bare å ta fingeravtrykk. Alfred holdt høyrehånda fram og skulte mot henne. Hun skulte tilbake.

- Nå får dere to gi dere med dette tullet. Få samlet sammen sakene deres og kom dere avgårde.

- Jeg har urinert på offentlig sted!

- Jada. Jada. Det har jeg også, jeg har bare ikke sagt det til noen.

- Nettopp nå, for ti minutter siden. Bak buss-skuret her …

- Noen vitner til det som vil anmelde deg?

- Jeg merket i hvert fall ingenting, jeg.

Edna hadde reist seg, dratt opp glidelåsen i allværsjakka, klar til å gi seg i vei. Hun dro Alfred i armen så han brått kom seg på beina han også. Han ble stående og gni hendene mot hverandre.

- Den bilen din ser jammen god og varm ut, Franken … eh, Frank. Gode, mjuke seter, og …

Frostrøyken sto ut av munnen på ham.

- Den blir kaldere for hvert minutt vi står her og prater tull med deg.

Det var tydelig at samtalen var over for Frankensteins vedkommende.

- Det er mye jeg kunne fortelle, bare vi slapp inn i baksetet. Alfred holdt grepet i vinduskarmen. – Snak-kketøyet sit-tter litt løsere inne i varmen, veit du. Han frøs så han hakket tenner.

- Vi kan jo kjøre dem dit de skal, foreslo Latterskrika. – Vi har jo ikke akkurat så mye annet å fylle tida med. Hvis de har tenkt å gjøre et brekk, så får vi i det minste litt å ta oss til når vi hekter dem og tauer dem inn etterpå.

- Det er ingen gjør som gjør brekk lenger. Alfreds irettesettelse kom spakt, men bestemt. – Det er ikke mulig for en ærlig tjuv å få jobba.

- Du sier ikke det.

- Edna forklarte meg alt sammen. Det er noe helt nytt. Noe teknisk. Alle som prøver seg på no’ blir stoppa. De kommer seg ikke fram til døra engang.

- Seriøst? Og vi har sju timer igjen av nattevakta, mumlet Lavik, med et oppsyn som minte mindre og mindre om kallenavnet. - Det var enklere før … Innbrudd i supermarkeder, biler som kjørte tvers igjennom ruta hos gullsmeder, Narvesenkiosker som ble tømt, alarmer som gikk, knust glass overalt, blodspor i vinduskarmen, biljakt helt opp forbi Elverum …

- Du overdriver som vanlig! Frankensteins sideblikk lovet ikke godt for noen. – Kjeltringene fins der ute, det er bare opp til oss å lokalisere dem!

- Hvis vi lover å prøve oss på et brekk, får vi skyss da? spurte Alfred håpefullt.

- Sånn skal det låte! Lavik lyste opp. – Hva sier du, Frank?

5 / 5

- Du mener at vi skal kjøre to tjuver til åstedet, i politibilen, før forbrytelsen? Det går på tvers av instruksen, Lavik!

- Neida, våget Alfred seg frampå. – Ikke hvis dere pågriper oss med en gang vi kommer dit «i forbrytersk hensikt» som det heter, og tauer oss inn og fyller ut papirene. Da får dere stjerne i boka, og vi får losji.

- Hva skulle vi anklage dere for da, hvis dere ikke får gjort noe brekk?

- Vi kunne jo «bryte sammen under avhør» som det heter, og fortelle dere om alle brekka som dere ikke veit om. For eksempel det på Super’n oppe på Ridabu i fjor, rett før syttende mai ...

Albuestøtet han fikk fra Edna satte en midlertidig stopper for dén historien.

- Så det var dere, det?

- Dét visste du ikke, hva? Alfred var virkelig på hugget.

- Snakk for deg sjøl! freste Edna. – Jeg tilstår ingenting!

- Sett dere nå endelig inn, da. Lavik fikk åpnet bildøra og de to dumpet ned i det myke baksetet.

- Nå, hvordan var det med det brekket på Ridabu?

- Jo, nå skal du høre …

- Alfred …! advarte Edna. – Nå passer du deg!

- Ta det med ro, da, Edna. – Det er jo for å skaffe oss tak over hodet hue. Og dessuten trenger disse karene en god historie å slå i hjel tida med. De er jo blitt bortimot arbeidsledige. Akkurat som oss. Det er hverken bruk for politi eller tjuver i en by der ingenting skjer. Vi er blitt overflødige!

- Så sant, så sant, sukket Lavik og trakk ikke å smilet engang. – Hvor er det du kjører oss nå, da, Frank?

- Til kebabkiosken i Strandgata. Om jeg skal sitte her og høre på tullpratet til han kameraten din, skal jeg jammen ha noe å tygge på.

- God idé, istemte Alfred. – Vi tar gjerne en kebab til, vi. Ikke sant, Edna?

Men Edna svarte ikke. Hun hadde krøllet seg sammen i hjørnet og sovnet.

De trillet langsomt gjennom den nattstille Strandgata.

- Skulle nesten tro det var innført portforbud, mumlet Lavik. – Jeg så en film en gang, den het «Storebror ser deg». Der var det kameraer og mikrofoner høyt og lavt. Alt ble avslørt – selv det folk gikk og tenkte på for seg sjøl.

- Dette er verre … Det er virkeligheta. Alfred kom rent i det filosofiske hjørnet, så komfortabel følte han seg der han satt og halvduppet dypt tilbakelent i baksetet på politibilen.

– «Storebror» ser alt, men så fins det ingenting å se på!

- Hørt sånt tullprat, brummet Frankenstein da han hadde fått grunnet på dette en stund. Jeg tror rødspriten har gått til hue’ på fyren. Nå har de sovna begge to. Vi kan like godt taue dem inn, få dem registrert og bli kvitt dem.

- Når du sier det, så, svarte Lavik. – Så kan vi dra ut på Maxi etterpå. Kanskje det skjer noe der …?